Hallo Bali, her er vi! Noen timer på fly fra kalde Hanoi bringer oss til 6 sørlige breddegrader og 32 varmegrader. For å få lov til å trå på indonesisk jord må vi vise fram dokumentasjon på at vi har coronavaksine. Appen til Helse-Norge kommer godt med her. Visum er en enkel operasjon i en skranke på flyplassen. Anders og jeg bruker litt lengre tid i passkontrollkøa enn Stig Ove men han bruker ventetiden fornuftig og frigjør alle tre syklene fra lag på lag med plast og papp!
Pedaler skrus på plass, ratt rettes og lufta pumpes tilbake i hjulene. Alt er vel med syklene. Vi kjøper nye SIM-kort så vi har mobildekning overalt, noe som kommer godt med når vi skal navigere på sykkel.
Vi lander ca kl 16 på ettermiddagen men innen vi er ferdig med alle prosedyrer på flyplassen rekker mørket å senke seg. Vi ser oss ut et hotell omtrent 6 kilometer fra flyplassen og heldigvis har vi baklykter på syklene. Det er ikke førstevalget å sykle om kvelden når det er mørkt men vi føyer oss inn i trafikken her også og kommer oss fram til hotellet. I motsetning til Vietnam er det venstrekjøring i Indonesia, noe som er svært viktig for oss som syklister også å passe på. Hotellverten viser oss rommet og skal til å trekke for gardina når han plutselig stopper opp og ser undrende ut. Vi lurer på hvorfor. Jeg tror det er jordskjelv, sier han. Gardina rister litt. Det viser seg å være helt riktig, og helt normalt. Vi befinner oss i et område i verden med mye jordskjelvaktivitet uten at det behøver å være alvorlig. Når vi går inn på oversikt over jordskjelv i området viser det seg at det nesten er dagligdags med litt småristing, noe vi også kommer til å kjenne flere ganger underveis.
Når vi reiser fra vinter i Norge og litt for lite grader i Vietnam er det ikke annet enn herlig å våkne neste dag til palmesus og godt og vel 30 grader.
Vi kommer oss avgårde på sykkel og tar en tur på stranda for å kjenne på havet!
Vi sitter en stund for å planlegge hvor vi skal sykle og ender opp med å sykle en kort etappe. To mil i dag er nok i denne varmen. Bali er en vulkanøy og full av bakker så her får vi bruke litt mer lårmuskulatur. Anders peiler inn ruta igjen og sørger for at vi får en kjempefin etappe stort sett utenom hovedveiene. Grønt og frodig overalt. Det er regntid på Bali nå, og lufta er fuktig og varm. Foreløpig har vi bare hatt solskinn, men det kommer nok noen tropiske regnskurer etterhvert.
Ull var gull i Vietnam, men ah, ull er tull på Bali!
Hva er det som gjør sykling så bra? For vår del er dette den absolutt beste måten å oppleve nye steder på. Vi kommer oss utenom kjørbare veier, ingen motordur og det går passe fort. Det går også passe sakte til at vi kan si hei til mennesker (og dyr) og vi kan også kjenne lukten av ulike krydder og mat og stoppe der vi vil for å ta bilder.
En smart eier har modifisert mopeden sin til å bli en aldri så liten mobil restaurant. Med kløkt og kreativitet er det ikke alltid plassen som avgjør hva som er mulig. Denne klapper han sammen etter dagens servering og kjører hjem. Vi lar oss stadig fascinere av hvilke laste- og transportmuligheter det er med en enkel moped. Dette gjelder forøvrig alle stedene vi har syklet i Sørøst-Asia.
Vi sykler oppover og nedover helt mot den sørligste delen av Bali. Vi vil ta en pause og spise lunsj nede ved sjøen ved et flott strandområde. En veldig bratt bakke tar oss fra klippekanten og ned til sjøen.
Havet er en gave til oss mennesker. Utallige fargenyanser i blått, turkis, grønt og hvitt og med bølger som beveger seg som en evig maskin der de ruller inn på stranda for så å forsvinne ut på havet igjen.
Vi bestiller overnatting fra dag til dag og av og til er vi så heldig og får god pris på fine steder. Som her, med basseng rett utenfor døra.
Apekatter er det også mange av rett utenfor døra… De ser søte ut helt til de smiler og viser fram jekslene sine. Disse vil vi helst ikke komme i nærkontakt med. De tisser litt rundt omkring for å markere området sitt så ei natt her og vi er fornøyd!
Vi finner et ypperlig sted for kveldens middag og solnedgang.
Vi starter å sykle klokka 09 neste morgen og temperaturen har allerede rukket å bli 30 grader. Det er deilig å sykle og få litt bris i ansiktet. Vi skal sykle litt nordover på øya og må derfor komme oss forbi det travleste og mest trafikkerte området på Bali. Vi peiler oss ut et flere kilometer brosystem som går utenom de voldsomt trafikkerte veiene ved flyplassen og i byen Denpasar. Vi kommer oss på veien og her er det et eget adskilt felt kun for mopeder. Tryggere vei kan vi ikke finne. Så kommer vi til bomstasjonen. Det eneste vi lurer på her er om vi må betale. Når vi stopper blir det plutselig en helt annen problemstilling vi må forholde oss til.
«No bicycles, you have to go back». Opps. Den er vi ikke forberedt på. Vi skjønner ikke hvorfor vi må sykle tilbake og forklarer så godt vi kan at for oss er dette den tryggeste veien å sykle og vi kan ihvertfall ikke sykle mot trafikken tilbake. Mannen står på sitt: «Go back». Anders, Stig Ove og jeg blir fort enig om at vi står her til de blir lei av oss og slipper oss gjennom. Men bomvakten blir ikke lei. Han sier han må ringe politiet. Ok. Etter et par minutter kommer det ei dame vi får snakke med. Konklusjonen er foreløpig den samme: ingen adgang for syklister her. Vi forklarer hvor vi skal og gjentar argumentet med at dette er den tryggeste veien for oss. Hun nikker og forsvinner.
Vi blir henvist til et sted i skyggen og lurer på hva som skjer nå. Han som står og passer på oss kan lite engelsk så Google translate kommer nok en gang til nytte. Vi spør hva vi venter på og svaret som kommer gjør oss glade: «waiting for a partner to escort you out».
Og her her de! En slags bilredningsbil kommer og plasserer både syklene og oss på lasteplanet og sørger for at vi på lovlig vis kommer gjennom bommen og de siste kilometerne av broen. Sjåføren kjører fint og holder en fart på kun 50 km/t men vi tror uansett at den tryggeste trafikale løsningen hadde vært å sykle i det rolige, adskilte feltet der vi startet. Men, vi komme oss over og takker for eskorten!
På vei over med privat eskorte=)
Vi takker for turen men føler samtidig at denne «redningsaksjonen» var litt i overkant med tanke på prioritering av ressurser.
De slipper oss av ved et tempel. «Du kan ta et bilde her», sier den ene av de to. Så da gjør jeg det.
Vi liker best å sykle på egenhånd og regner med at det ikke blir flere etapper med eskorte. Nå er vi ferdig med den aller sørligste delen av Bali og vi skal sykle bit for bit via et fjellområde og over til den nordlige delen av øya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar