Opp og ned på Bali!

Vi blir et par netter på nordkysten og får hvilt både lårmuskler og de fleste andre muskler. I dag skal vi sykle noen kilometer videre vestover langs nordkysten av Bali. Etter cirka 15 kilometer skal vi ta av fra hovedveien og sykle opp mot vulkanen Bratan på 1400 meter. Første stopp bli imidlertid på et lite verksted for å fikse Stig Ove sin sykkelveske. 

Anders gjør bra research før etappen og finner som alltid flotte, interessante veier langt fra hovedveiens travle trafikk. Det er mye hyggeligere å møte menneskene som bor rundt omkring på Bali enn å møte tungtrafikken som skal i full fart fra a til b. Det tar ikke lang tid denne dagen heller før vi møter festglade mennesker som skal feire noe innen hinduismen. Er ikke disse damene flotte? Offergavene er godt plassert på hodet.

De første 15 kilometerne sykler vi på hovedveien men tar deretter av på en langt mindre vei men med store naturopplevelser. Før vi begynte sykkelturen på Bali skummet vi over flere ulike nettsteder og blogger for å få tips og råd om sykling her. Uten unntak kunne vi lese at Bali er ingen sykkeløy for nybegynnere, dessuten er trafikken ekstrem. Tja, tenkte vi, vi prøver likevel. Bakker har vi syklet før og trafikken skal vi nok også klare å manøvrere oss gjennom. Denne dagen får vi igjen bekreftet at det stemmer at det er lurt å være i noenlunde grei form for å sykle her. Det er høydemeter på høydemeter hele denne dagen. Men for en natur vi slynger oss gjennom! Nesten ikke trafikk, kun en scooter nå og da. Det er drømmen for en syklist.

Det er regntid på Bali nå og som regel regner det litt hver dag. Det frisker opp luften og senker temperaturen uten at det kan kalles kjølig av den grunn. Vi kjenner først et par regndråper på huden, så tar det to minutter og hele himmelen er åpen! Vi finner et lite tak å dukke under og venter til det gir seg. Denne regnskyllene gir seg etter et kvarters tid og vi fortsetter. 

Vi tar en selfie mens vi venter på at regnet skal gi seg. Stig Ove venter under et tak lengre ned i veien.

Ferden går videre gjennom grønne skoger og dype, bratte daler.

Langt borte fra turistbusser og glorete skilt glir vi gjennom et vakkert landskap med risåkre, fjell og palmer.

En risbonde som høster ris hilser idét vi sykler forbi åkeren hans. 

En av de mange landsbyene vi sykler gjennom. I alle landsbyer, store eller små, finnes det utallige templer. Det skal visstnok være rundt 20 000 templer på Bali. Her er familietempler, utvidet familietempler, slektstempler og offentlige templer. 

Etappen i dag gir oss følelsen av å sykle delvis gjennom regnskog. Det er tett i tett med busker og trær og veien smalner inn så det kun er mulig å komme fram med sykkel eller scooter. Og selvfølgelig går det oppover!

En liten pust i bakken for å samle krefter til nye stigninger.

En flott liten gjeng som synes det er gøy å hilse på oss. Det er en gjensidig følelse. Når vi fortsetter følger to av guttene etter og vil gjerne hjelpe meg med sykkelen opp de bratte bakkene. Vi slår av en liten prat med den engelsken de kan. Det begrenser seg til å si hva de heter men det gjør at vi får kontakt. Den eldste heter Eddi og den yngste heter Sadr. Vi er like i nærheten av dagens overnattingssted og vi sier farvel og god natt til guttene. Jeg bruker Google translate til å si at de er veldig sterke gutter. De smiler bredt og vinker.

Høyt oppi lia havner vi i kveld! Vi tikker inn på 40 kilometer og en tid på 6 timer, så det har ikke gått i racerfart. Vi blir tatt i mot av et meget hyggelig vertskap. Vi har ikke spist så mye siden frokost og gleder oss veldig til mat. Restauranten er dessverre stengt, får vi beskjed om men det er et sted å spise 800 meter unna. 800 meter høres ut som en fin liten rusletur kanskje men når vi vet hvor lang tid 800 meter tar i disse bakkene frister det lite å hoppe på sykkelen for å stige enda høyere. Verten vår skjønner at vi er slitne og sørger for at vi får take-awaymat. Perfekt. Vi får både pizza, mie goreng, pommes frites og drikke. Det blir et slag Yatzy før søvnen innhenter oss. I morgen skal vi fortsette stigningen i enda 20 kilometer. God søvn er det beste utgangspunktet. Mat og hvile påvirker både humør og energinivå!

Jatiluwih er navnet på det storslåtte risområdet på Bali. Dette er et av målene i dag og vi blir begeistret over hvor store og flotte disse rismarkene er. Dette området er så spesielt at det står på UNESCO sin verdensarvliste. Rismarkene er bygd opp på terrasser på ulike nivå og vannet renner i kanaler fra etasje til etasje og forsyner hver terrasse med næring.

Som vanlig plotter vi inn veivalget ut fra hvor det er mulig å gå. I labyrintene mellom alle rismarkene er det mulig å gå og vi blir derfor sendt hit av Google maps. Ikke typisk sykkelsti, og dette blir en bonus på slutten av sykkelturen vår. Vi drasser rundt med syklene våre opp og ned trapper og små stier gjennom risåkrene, et syn som blir et muntert avbrekk for arbeiderne i risåkrene. De tar opp telefonene sine og knipser bilder av disse snodige syklistene. Hyggelig å være en severdighet, vanligvis er rollene omvendt.

Etasje på etasje med rismarker.

Det pløyes og ploges, dyrkes og høstes. Risproduskjonen betyr enormt mye for økonomien på Bali og Indonesia. 

Det tar sin tid å komme gjennom dette landskapet men vi tror likevel vi skal rekke å komme til sørkysten før det blir mørkt.

Men så bryter regnet ut igjen og vi må parkere syklene og la naturen styre når vi kan starte igjen.

Vi sjekker Accu weather som sier det skal regne noen minutter før det blir et avbrekk på en times tid. Vi finner fort ut at å melde regnværet i regntiden er en umulig oppgave. Vi innser at de 40 kilometerne som er igjen av dagens etappe blir for langt med tanke på når det blir mørkt og vi må finne noen som er villige til å kjøre oss de siste milene. Drosje er ikke å oppdrive der vi er men til slutt kommer Katut, en hyggelig balineser og tar på seg oppgaven. Syklene får vi ikke med oss, så de velger vi å gi bort til familien hans. Siste sykkeletappe avslutter vi derfor noen kilometer og timer før planlagt. Nå blir det noen dager ved sjøen før vi flyr tilbake til Hanoi i Vietnam og videre hjem til Norge. Nok en gang kjenner vi på takknemligheten over å kunne oppdage nye steder og treffe mennesker fra sykkelsetet. Vi håper å kunne gjøre dette i mange, mange flere år. 

                                                               Takk for følge for denne gang!

Filmsnutt: