Med Stig Ove på vei hjem til Norge er vi igjen tosammen på tur. Vi kommer helt klart til å savne Stig Ove sitt gode humør og interessante og underfundige idéer!
Vi sier farvel til Hué og er spent på de videre etappene. Det er bare ukjente navn på kartet men det viser seg snart at opplevelsene ikke er over enda. Google maps viser oss igjen fine små veier gjennom landsbygda, helt suverent!
Vi ser igjen og igjen at man trenger ikke et lokale for å drive butikk i Vietnam. Bak alle disse kostene og børstene kan vi såvidt skimte en scooter. Det er balansekunst av høy grad.
I et lite veikryss blir vi stoppet ved en av de utallige frisørsalongen. De hilser, vinker og mener vi bør stoppe for å få en hårklipp. Kristine melder seg som fotograf mens Anders blir kunde.
De kan klippekunsten her også men uvant å ha så mye publikum! Små og store i og utenfor salongen samler seg med mobiltelefonene sine. Dette skal dokumenteres!
Frisøren et svært nøye med at Anders skal bli fornøyd med sin nye frisyre.
Underholdningsverdien er uten tvil gjensidig.
Vi treffer på mange unge mennesker i dag. Mange av de er antageligvis på vei hjem for å spise lunsj eller på vei tilbake til skolen etter å ha vært hjemme en tur. Eline, jenta på den røde scooteren stopper når hun treffer oss og rekker oss en pose med potetgull. Vi tenker at hun selger disse til en klassetur eller lignende og prøver å gi henne penger. Men nei, penger vil hun ikke ha, dette er en gave. Vi håper vi klarer å kommunisere at det er veldig snilt av henne før hun fortsetter på scooteren sin.
Litt etter møte med Eline møter vi Lamh. Som så mange andre ungdommer her kjører hun el-scooter. Hun slaker ned til et rolig tempo for å slå av en prat. Hun er 15 år og snakker godt engelsk. Vi slår følge helt til vi kommer til et kryss der hun skal til venstre og vi til høyre. Hyggelig opplevelse å ta med seg.
Hus og hage.
Risen kommer ikke av seg selv. Det kreves mye manuelt arbeid av mange arbeidere for at det skal spire og gro på rismarkene.
Vi har nesten gitt opp jakten på en god iskaffe i Vietnam men etter mange mil på sykkel i varmen gjør vi nok et forsøk. Vi er igjen utenom turistallfarvei og derfor ingen engelsk meny. Anders peker på det de har på nabobordet og det viser seg å være et godt valg. Vi får servert en nydelig, etterlengtet iskaffe!!
Vi befinner oss nå i det området som var mest bombet under Vietnamkrigen, det de kaller den demilitariserte sonen. Her var bombingen så intens at befolkningen gravde enorme tunnelsystem for beskyttelse. I disse tunnelene bodde de og prøvde å opprettholde et hverdagsliv midt i den groteske krigen. Over 60 familier bodde i tunnelene og 17 barn ble født her i tidsrommet 1966-72.
Vi går rundt i en liten del av denne underjordiske verdenen og selv om de fleste vietnamesere er ganske mye lavere enn oss er det likevel ikke høyt under taket. Mange steder er det ikke mer enn bare en meter å boltre seg på i høyden.
Tunnelområdet har navnet Vinh Moc og tunnelene er bygget på tre ulike nivåer. Vi går på nivå to og er da 11-15 meter under bakken. Det tredje og dypeste nivået er gravd hele 23 meter ned i bakken.
Oversikt over tunnelene.
Denne kvelden må vi overnatte på et bittelite sted men finner heldigvis et enkelt hotell. Der tilbyr de seng, mat finner vi et annet sted. Det er ikke flust med valgmuligheter så det blir den retten vi finner overalt hele tiden i Vietnam: nudelsuppe. Den metter litt, men det er mager kost for en syklist. Vi sper på med litt potetgull og kjeks.
Fullmånen stråler flott mellom palmetrærne.
Vi sover overraskende godt på hotellet på tross av en steinhard madrass. Vi går ut på gata for å finne frokost og det er vel ingen overraskelse at frokost blir det samme som middagen kvelden før: nudelsuppe. Den smaker godt men vi har snart hatt vår andel av denne suppa.
Vi gjorde litt narr av Stig Ove og hans punkteringer men vi klarer det vi også. Heldigvis har vi ny slange i veska, så om ikke lenge er vi på veien igjen.
En flott gjeng skuelystne barn holder seg i nærheten mens vi fikser sykkelen. Alle sier «hello» og de to største drister seg til å øve på setninger de har lært på skolen. Det første spørsmålet er «what have you eaten today?» Da må vi svare som sant er: noodle soup. Det har de også spist, svarer de. Det andre spørsmålet er «what did you see at the zoo?» Selv om vi ikke har vært innom noen zoo svarer vi at vi har sett både elefanter og sjiraffer.
Nudelsuppe to måltider på rad er ikke nok for sultne syklister så vi bestiller hver vår forrett til middagen når vi kommer fram til Bao Ninh hotell. Øynene våre er nok mer sultne enn hva magene klarer og porsjonene er generøse så det blir i overkant mye mat. Vi har nå syklet bortimot 1200 kilometer og diskuterer hva vi skal gjøre de siste dagene. Vi bestemmer oss for å sykle en etappe til om et par dager for så å ta tog videre og til slutt fly fra hovedstaden Hanoi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar